Skip to content

Unna i bakken!

August 9, 2016

2016-08-09_02-25-15

Et slags essay. Om mennesket, naturen og viktigheten av å skrense i grusen.

Det er som kjent i motbakkene det går oppover. Det nytter liksom ikke å nekte for det. Likevel er det et uomtvistelig faktum at det som går opp, må komme ned igjen. Selv om Isaac og Albert antakelig ville vært noe uenige om detaljene.

Midt mellom motbakken og utforbakken ligger toppen. Ikke nødvendigvis noen spektakulær tind, men like fullt en topp. Eller i hvert fall en høyde. En åskam. Et vannskille. Og den nærmer seg nå. Ikke med stormskritt akkurat, men ikke med museskritt heller. Jeg kan se den herfra. Og jeg drar kjensel på den, selv om jeg aldri har vært der før. Jeg kjenner andre som har vært der. Jeg har lest om den. Hørt om den. Og jeg veit godt hva den heter: Middagshøyden.

En vakker, gjennomklok og passe tykk mann i min beste alder

Naturligvis er jeg ikke på langt nær ferdig. Jeg er tross alt ikke førti ennå. Spesielt feit er jeg heller ikke. Om jeg hadde vært en egosentrisk ungkar med frittliggende enebolig og tilgang til takterrasse, hadde jeg kanskje beskrevet meg selv som en vakker, gjennomklok og passe tykk mann i min beste alder. Nå lar jeg det være opp til andre å vurdere både skjønnhet og tykkelse. Klokskap og alder blir jeg imidlertid nødt til å gå nærmere inn på.

Om du spør en 80-åring hvordan disse to størrelsene henger sammen, vil han antakelig si man blir klokere med alderen. En åtteåring ville nok svare at folk blir kjedeligere jo eldre de blir. Treigere. Feigere. En hjerneforsker ville nok være tilbøyelig til å gi dem rett, begge to.

Sikkert er det i hvert fall at alderen gjør noe med oss. Med kropp og sjel. Det er en naturlig konsekvens av livet vi lever. Først vokser vi. Så blir vi voksne. Og om jeg ikke akkurat er gammel, er jeg unektelig voksen. Har vært det en god stund, faktisk. Da jeg var liten, var naturlig nok ikke voksenlivet noe jeg tenkte noe særlig over. Det angikk jo ikke meg! Men en eller annen gang i starten av ungdommen, fikk jeg øynene opp for denne delen av tilværelsen. Selv om det fortsatt virka uendelig fjernt, kunne jeg skimte det langt der framme. Som et slags fata morgana i ørkenen. En oase av frihet. Av muligheter. Et fjernt utopia der alt var lov. Og ingenting umulig.

Men luftspeilinger har som kjent en tendens til å løse seg opp når du kommer nær nok. Nå når jeg står midt i det med begge beina, fortoner det tidligere så forlokkende voksenlivet seg en smule annerledes. Joda, jeg, er for såvidt min egen herre. Som frilanser vil nok mange til og med si at jeg er min egen sjef. På nært hold er imidlertid begrensningene vel så tydelige som mulighetene. Som ansvarlig voksenperson er det en del ting jeg ikke kan tillate meg lenger. Å kødde i skiheisen, for eksempel. Eller ringe på og stikke av.

tkroknett

Ansvarlige voksenpersoner kødder ikke i heisen.

Alt er heller ikke mulig lenger. Både samfunnskontrakter, ansvarsfølelse og en noe mindre fleksibel sjel i et stadig stivere legeme legger sine begrensninger på hva som er mulig. Det er lenge siden jeg lærte meg nye triks i terrengparken. Jeg leiter ikke lenger etter stadig høyere klipper å droppe. Jeg tør ikke. Kan ikke. Og faktisk har jeg ikke så veldig lyst lenger, heller.

Det er nemlig sånn at en del ting som virka rasende festlige tidligere har mista noe av appellen med åra. Det som var utilgjengelig, umulig eller ulovlig – og derfor utrulig spennende – for 25 år siden, er ikke halvparten så interessant nå når det endelig er innen rekkevidde. For eksempel er det av en eller annen grunn ikke på langt nær så morsomt å kjøre gummijolle med femhester som det virka da jeg var ti. Og etter utallige netter med altfor lite søvn og påfølgende altfor tidlige morgener, virker det alt annet enn fristende å holde seg våken i et helt døgn bare for å ha gjort det.

Opp og ut

Du begynner kanskje å bli lei nå? Synes det blir litt klamt og innestengt? Litt vel personlig? «Nok om mennesket», tenker du kanskje. «Hvor blir det av naturen?». Ta det rolig. Hold ut. Gir ned, pust med magen og smør deg med tålmodighet. Naturligvis skal vi opp og ut, om ikke akkurat med glassheis. Naturligvis kommer jeg til naturen, selv om jeg tar en litt kronglete vei. The road less traveled, for å si det sånn. Det er tross alt veien som er målet. Journey before destination.

Joda, jeg kommer til naturen. Temmelig snart, faktisk. Til nå har jeg bare tatt for meg livets store Motbakke. Med stor M. Og den tilsvarende lange Utforbakken, naturligvis. Men livet byr på flere bakker. Seige motbakker. Skremmende bratte utforbakker. Mördarbakken og dødssvingen. Lange bakker og korte bakker. Store og små. Det eneste som er sikkert, er at det sjelden er flatt.

2016-08-09_02-24-38

The road less traveled.

Sånn sett er det et visst samsvar mellom liv og landskap, i hvert fall her i Norge. Det er fullt av bakker, dette landet. Til og med på det sentrale Østlandet skal det godt gjøres å sykle særlig langt uten å støte på både motbakker og utforbakker. Og det er en av disse bakkene jeg vil fram til.

Litt nord i skogen ligger det nemlig en liten vei. En grusvei. I den lille veien er det en liten bakke. Den er verken veldig lang eller fryktelig bratt, men det er altså en bakke. En utforbakke. Selvfølgelig kan den fint være en motbakke også, om du av en eller annen uforklarlig grunn velger å sykle opp bakken, men det gjør ikke jeg. Aldri. Så det er altså en utforbakke. Og i den lille bakken er det en sving. Den er faktisk ikke liten i det hele tatt. Den er tvert i mot både lang og bratt. En skikkelig hårnålssving, er det. Først høyre. Deretter venstre.

Det er ikke mange som bruker den lille veistumpen. En og annen traktor, med eller uten henger. En bonde i bil nå og da. Og så hender det at noen sykler der. Jeg, for eksempel. Jeg sykler den faktisk så ofte jeg kan. Og alltid, alltid nedover.

Alt som er hardt og kjedelig

Jada, jeg veit det. Jeg har allerede nevnt at jeg nærmer meg førti. Jeg har skrevet om det å bli eldre. Og nå skriver jeg om sykling. Ikke særlig overraskende, kanskje. Hvis du også har funnet ut at jeg har en viss befatning med kulturlivet, er det antakelig ikke til å unngå at du har danna deg et bilde av undertegnede. Jeg kan ikke klandre deg. I et visst segment av befolkninga kan det absolutt virke som om interessen for langrenn, sykling og alt som er langt, hardt, kjedelig og fordrer svinedyrt utstyr er en uungåelig konsekvens av å nærme seg Middagshøyden. Antakelig er det også en del av pakka å insistere hardnakka på at man ikke sjøl tilhører nevnte befolkningssegment. At man ikke er sånn. Likevel er det nettopp det jeg har tenkt å gjøre. For jeg er ikke sånn. Æresord.

2016-08-09_02-23-06

Du får ikke mer moro enn du lager sjøl.

Jeg er verken mellomleder eller birkebeiner. Jeg drikker ikke vaskemiddel. Jeg har verken bukkehorn, pulsklokke eller klikkpedaler, og jeg har ikke tatt et eneste merke siden jeg gikk på speideren. Ikke er jeg noe fartsfantom heller. Jeg sykler rett og slett ganske sakte. Vanligvis, i hvert fall. Men så var det denne svingen, da. Her gjør jeg et unntak. Ikke bare akkurat her, forresten. Men i ganske mange svinger. I ganske mange bakker. I hvert fall når det går nedover. På grusvei. Eller sti. Eller i gjørme. Ikke fordi det haster så voldsomt med å komme til bunns. Men fordi livet er for kort til ikke å leves. Og for langt til å slutte å leke bare fordi man blir voksen. Fordi du sjelden får så veldig mye mer moro enn du lager sjøl. Fordi enkelte ting rett og slett er barnslig morsomme, enten du er åtte eller åtteogtredve. Og fordi det tross alt er i utforbakkene det går nedover.

Derfor bremser jeg ikke pent og forsiktig ned før svingen. Nei. Jeg gønner på litt ekstra. Legger meg over. Og skrenser i grusen.

 

No comments yet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: