Skip to content

Å være Norge

August 1, 2011

Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.

Jeg er en mann av ord. Som journalist, blogger og skribent lever jeg ikke bare av det skrevne ord, men også i stor grad gjennom det. Jeg har stor tru på ordets makt, og vanligvis har jeg også ordet i min makt. Likevel finnes det dager da det ikke finnes ord. Dager da allverdens ord virker avmektige og kraftløse. 22. juli var en sånn dag.

Ordets avmakt

Da jeg fikk vite at Norge var ramma av ikke bare ett men to forferdelige terrorangrep, reagerte jeg som de fleste andre nordmenn. Med sjokk. Med sorg. Med fortvilelse. Og kanskje verst av alt: med en enorm følelse av avmakt. Ordene er mine arbeidsverktøy. Mine våpen og min medisin. Min kur mot alt. Men da det enorme omfanget av katastrofen gikk opp for meg, virka det som om all verdens ord med ett var døde og maktesløse. Som om det ikke fantes ord for det grusomme som var skjedd. Som om ingen ting jeg kunne skrive om tragedien ville gjøre noen forskjell. Og om jeg ikke kunne skrive om den mest forferdelige og kanskje viktigste hendelsen i Norge på mange tiår, hva var da vitsen med å skrive i det hele tatt? Hva var poenget med alle disse ordene om de ikke dugde til noe når det virkelig gjaldt?

Et budskap fra hele Norge

I dagene etter angrepene gjorde jeg som hundretusener av nordmenn over hele landet. Jeg lot produksjon være produksjon og via meg til konsumentrollen. Jeg leste. På papir og nett. Aviser og magasiner. Og jeg lytta. Noe av det første jeg hørte på radio var statsminister Jens Stoltenbergs tale fredag kveld:

Jeg har et budskap til de som angrep oss. Og til de som står bak.

Det er et budskap fra hele Norge:

Dere skal ikke få ødelegge oss.

Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.

Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.

Ingen skal få bombe oss til taushet.

Ingen skal få skyte oss til taushet.

Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.

Ord kan aldri gi oss tilbake det vi har mista. Ingen ord kan fjerne sorgen over dem som er borte. Men gode og riktige ord kan gi oss noe nytt. Håp, kanskje. Eller litt sårt tiltrengt styrke. Statsministerens ord fjerna verken sorgen eller fortvilelsen. Men de vekka meg fra apatien. Rista av meg den overveldende følelsen av avmakt. Og tente en liten, men hissig flamme av trass. Det var fortsatt vanskelig å finne ord. Men etter hvert som Stoltenbergs tale sank inn, og jeg så andre forsøke å sette ord på tanker og følelser, gikk det opp for meg at det ikke bare var mulig å skrive. Det var tvingende nødvendig. For som det het i talen:

Vi må aldri oppgi våre verdier.

Å vise at vårt åpne samfunn består også denne prøven.

At svaret på vold er enda mer demokrati.

Enda mer humanitet.

Men aldri naivitet.

Det skylder vi ofrene og deres pårørende.

Vi som er Norge.

Mennesket bak de umenneskelige terrorhandlingene kalte seg nasjonalist. Han påsto at han ønska å forsvare Norge og norske verdier. Til tross for, eller kanskje enda mer på grunn av dette, har jeg valgt å pryde dette blogginnlegget med et norsk flagg. Fordi ingen skal få skremme oss fra å være Norge. Fordi det er VI som er Norge. Ikke jeg. Ikke du. Ikke de eller dem eller det. Og i hvertfall ikke han.

No comments yet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: