Skip to content

Hvor og Hva og Hvem og Hvordan?

November 23, 2010

Den siste måneden har norske medier vært prega av to store saker med ei lang rekke fellestrekk. Den første, best kjent som Treholt-saken, har til nå vært klassifisert, omtalt og diskutert som en spionsak. Sakens nye aktualitet skyldes imidlertid at den også har et snev av overvåkningsskandale ved seg, i tillegg til alvorlige påstander om lyssky aktivitet fra diverse mer eller mindre hemmelige tjenester.

Både overvåkning, etterretning og lyssky aktiviteter, hvorav en eller flere har foregått på norsk jord på vegne av ei fremmed makt, er også viktige ingredienser i den andre saken, den såkalte ambassade-saken. Likheten mellom de to sakene stopper imidlertid ikke der. Også flere aktører går igjen i begge sakene, og enkelte av dem ser ut til å ha operert på begge sider av loven.

I begge sakene har spørsmålene så langt vært langt flere enn svarene. De påfallende likhetstrekkene – og de minst like iøyenfallende forskjellene – mellom de to sakene reiser imidlertid to store, prinispielle spørsmål som presse og politikere så langt i liten grad har vært villige til å stille. Derfor stiller jeg dem her på bloggen:

  1. Hvordan skal Norge som nasjon forholde seg til utenlandsk spionasje, etterretning og/eller overvåkning på norsk jord?
  2. Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til norske statsborgere som bedriver slik virksomhet?

Ifølge en ikke ukjent norsk forfatter, skal fire av den norske etterretningstjenestens viktigste agenter i lengre tid hatt tilhold i et hus ved Jordanelva. En av dem skal ved minst én anledning ha forsvunnet, og det blei frykta at han var omkommet. Han dukka imidlertid opp igjen etter kort tid, ledsaga av en femte, til da ukjent, agent. Nå er de fem forlengst tilbake i Norge. De siste ukene har de jobba overtid, ikke bare for de hemmelige tjenestene, men også i høyeste grad for pressen. Jeg sikter naturligvis til de fire store i all norsk etterretning, og for den sags skyld journalistikk: Hvor og Hva og Hvem og Hvordan, samt deres skeptiske følgesvenn Hvis.

Et semantisk landssvikoppgjør

Både politi, politikere, påtalemakt og presse har gjort utstrakt bruk av de fem i sin søken etter sannheten om de to spionsakene. Hva er Treholdt egentlig skyldig i? Hvor er bevisene? Hvem har tukla med dem? Hvem visste om det amerikanske overvåkningsprogrammet i Oslo? Når? Hva registrerte egentlig SDU? Hvor? Hvordan?

Alle disse spørsmålene er enkle og konkrete, men ikke mindre viktige av den grunn. Dersom alle pressens og politikernes enkle og konkrete spørsmål kunne fått like enkle og konkrete svar, ville Østfoldpolitiet kunne avslutte sin etterforskning av ambassade-saken på rekordtid, og Treholt-saken kunne endelig fått sin avslutning.

Imidlertid er ikke disse enkle, konkrete og faktaorienterte spørsmålene nok for å unngå et utall av lignende saker i framtida. Langt i fra. Her trengs en god, gammeldags prinsippdebatt om hvor grensene går mellom sikkerhetsarbeid og spionasje, overvåkning og overtramp, politifolk og privatetterforskere, dobbeltarbeidende og dobbeltagenter, leiesoldater og landssvikere. Et slags semantisk landssvikoppgjør, om du vil.

bloggen sin etterlyser Bård Vegar Solhjell (SV) en breiere debatt i kjølvannet av ambassadesaken:

«Eg føler at det vidare er nødvendig å føre ein debatt om kva som er ei riktig forståing av lova, og eg ser fram til ein god debatt om det. Men eg trur òg det er riktig å føre ein debatt om kva vi meiner er rimeleg og riktig», skriver Solhjell.

Også Solhjell stiller ei rekke relativt enkle, konkrete spørsmål:

«Bør norske borgarar som f.eks. passerer utafor ein ambassade, demonstrerer utanfor – anten det er den amerikanske eller den iranske – kunne oppleve noko slikt som dette? Er det rett og rimeleg for norske borgarar? Det må verte ein viktig del av debatten.»

Som man roper i skogen

De enkle, konkrete spørsmålene kan kanskje gi oss ro i sjelen for en stakket stund. Men det er på høy tid at vi også både stiller og besvarer de aller viktigste spørsmålene. De store spørsmålene. De vanskelige spørsmålene. De av prinisipiell art. Hvis ikke, vil det bare være et spørsmål om (kort) tid før norske myndigheter får en ny – og potensielt langt mer alvorlig – ambassade-sak i fanget.

Som blogger er jeg kanskje bare ei røst som roper i ødemarka, men det skal ikke stoppe meg fra å rope. Jeg forventer egentlig ikke verken mange eller gode svar, men jeg spør likevel:

1. Hvordan skal Norge som nasjon forholde seg til utenlandsk spionasje, etterretning og/eller overvåkning på norsk jord?

Hva slags etteretningsaktivitet skal vi akseptere fra ambassader og andre utenlandske aktører? Skal de kunne overvåke folk? Fotografere dem? Registrere dem? Skal utenlandske aktører pålegges å søke om tillatelse til slik virksomhet? Til hvem? Hvordan bør PST, Oslo-politiet og andre politienheter forholde seg til overvåkning og etteretning fra andre lands ambassader? Hvem har ansvaret for å sørge for at ambassader og andre holder seg innenfor gjeldende regelverk? Og hvem skal avgjøre hva konsekvensene blir når de ikke gjør det?

2. Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til norske statsborgere generelt, og betrodde tjenestemenn spesielt, som bedriver slik virksomhet?

Hvilke regler skal gjelde for norske statsborgere som driver etteretning, overvåkning og/eller spionasje for fremmede makter på norsk jord? Hvor langt skal norske borgere kunne gå i å overvåke hverandre på oppdrag fra andre stater? Hvilke opplysninger skal nordmenn lovlig kunne samle inn og overlevere til utenlandske agenter? Er det greit at betrodde tjenestemenn (for eksempel ansatte i politiet) tar overvåknings- og etterretningsoppdrag fra andre land? Hva med pensjonerte tjenestemenn? Bør det være en form for karantene for ansatte i politi og militærvesen? Hva skal reaksjonene være for norske statsborgere som har drevet ulovlig overvåkning eller etteretning for fremmede makter, eller urettmessig gitt informasjon til utenlandske agenter?

Og sist, men ikke minst: Hva er egentlig en spion? En dobbeltagent? En landssviker?

Opp med jernteppet!

Disse spørsmålene må diskuteres, debatteres og besvares prinsipielt. Vi kan ikke ha én lov for Kong Salomo og en annen for Jørgen Hattemaker, og vi kan ikke fortsette å feie viktige prinsippspørsmål under jernteppet.

Treholt-saken har hele tida vært prega av at den blei reist under den kalde krigen. Den gangen var Norge og Sovjetunionen på hver sin side av jernteppet. Forskjellen på Norges forhold til henholdsvis USA og Sovjet var mildt sagt ekstrem. Dette var til en viss grad naturlig, og i hvert fall forståelig, Da er det vesentlig verre at viktige aktører i ambassade-saken både tenker, handler og snakker som om de fortsatt lever på åttitallet.

– Vårt fokus er trusler mot USAs ambassade, ikke fra ambassaden til USA, som er vår nære allierte og samarbeidspartner, sa PST-sjef Janne Kristiansen til Klassekampen på direkte spørsmål om hvorfor PST ikke undersøkte USAs overvåkningsprogram.

Dette svaret hadde vært helt greit i 1984. Det bør ikke være greit i 2010.

3 Comments leave one →
  1. Åsmund Berg Holm permalink
    January 6, 2011 4:05 am

    Synd at jeg først leste dette innlegget nå (svært travelt på jobb før jul). Synes du tar opp virkelig viktige prinsippspørsmål som vi fortsatt ikke har fått svar på fra noe hold. Det som overrasker meg mest i begge sakene er (som du påpeker) pressens manglende evne/vilje til å etterlyse svar på disse spørsmålene. Hva med den fjerde statsmakt? Er det bare sexskandaler som gjelder? Jeg føler i grunn at pressen dekker sakene uten å stille de riktige/farlige/viktige spørsmålene. Sakene blir omtalt som enkeltstående hendelser uten forståelse for at behandlingen av dem vil skape presedens.

    Like

    • January 6, 2011 1:04 pm

      Bra du er enig i at disse spørsmålene er viktige! Når det gjelder lesetidspunktet, var nok kommentaren min naturlig nok mer tidsaktuell da jeg skreiv den enn den er nå. Imidlertid er den ikke mindre viktig i 2011, i lys av regjeringas planer om å overvåke hele folket (DLD) og Wikileaks-avsløringer om amerikanske diplomater.

      Som du er inne på, virker det som om pressen kanskje dekker de riktige og viktige sakene, men unnlater å stille de viktigste spørsmålene. Hvorfor har jeg ingen anelse om. Kanskje de er redd for å få ubehagelige svar, eller svar de trur er for kompliserte for leserne? Eller kanskje drevne politiske journalister har en slags instinktiv forståelse av at de ikke vil få noen ordenlige svar i det hele tatt, verken fra PST, politikere eller diplomater?

      Det er i hvert fall både trist og skremmende at verken politikere eller presse – med et nokså hederlig unntak for Solhjell – vil eller makter å stille disse viktige spørsmålene. Denne unnfallenheten vil nok, som amerikanerne sier, komme tilbake og bite dem i rumpa på et seinere tidspunkt.

      Like

Trackbacks

  1. 10 years on WordPress! | Sungame

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: